I et samfunn hvor medier regjerer øverst, konfronteres kvinner og jenter daglig med uhyrlige og skadelige skjønnhetsstandarder. Disse idealer som er satt på plass, er ofte så outlandish at de blir motstridende: Vær krøllete, men ikke fete; tynn men ikke guttlig; sexy, men ikke slank; tonet men ikke mannlig. Kvinner står overfor press, fra alle sider, for å se og handle på en bestemt måte for å appellere til større samfunn og mest spesifikt til menn.
Kampanjer som Stop Beauty Madness, Dove's Real Beauty og utallige andre ble skapt for å undergrave disse skadelige skjønnhetsstandardene ved å markere de villedende kreftene til foto manipulasjon og oppmuntre kvinner i alle aldre, former og størrelser til å se seg som vakre.
Dove sluppet sitt nyeste Ekte skjønnhet kortfilm tirsdag, hvor kvinner ble bedt om å velge mellom dører merket vakkert og gjennomsnittlig når de kom inn i bygninger over hele verden. Annonsens moral er klar: kvinner bør velge vakre og elske måten de ser ut. Uansett hvor godt hensikt, føler jeg at meldingen som er formidlet i videoen, etterlater mye å være ønsket. Hva som skal være inspirerende føles i stedet overforenklet, selv nedlatende.
Ikke misforstå meg; Jeg tror kroppen positivitet er flott, og det kan være avgjørende for en sunn følelse av selvtillit. Fremme av selvrespekt og selvtillit vil aldri være en dårlig ide i boken min. Jeg er imidlertid opptatt av at i begge typer annonser (de seksistiske, urealistiske annonsene som slår oss ned og de som gir annonser til å bygge opp oss), er samtalen fortsatt rett og slett fokusert på kvinners kropper.
Det får meg til å skrike: Hva med våre tanker
bilde via Dove Real Beauty
Da jeg var i fjerde klasse, ba læreren min om å skrive noe positivt om hver av våre klassekamerater på byggepapir. Vi snudde i våre hauger med små notater, hun sorterte dem etter navn og ga dem tilbake til oss slik at hver elev kunne lese hva klassekameratene hadde skrevet. Jeg husker å være glad for denne øvelsen. Hvem likte ikke komplimenter Hvilken ung person ville ikke ha positiv bekreftelse
Min mor holdt på de fleste av skoleprosjektene mine gjennom årene, og samlet en merkelig samling av fingermalerier, papirmch og gamle notatbøker, som hun holdt lagret i hvite juridiske bokser på en høy hylle i skapet hennes. Nylig gikk jeg gjennom innholdet i disse boksene på en reise hjem, ønsket en sunn dose nostalgi, og fant raskt konvolutten fylt med de små bekreftende meldingene.
Det var tjuefire foldede biter av byggepapir inni.
Tretten av notatene fortalte meg at jeg var hyggelig, åtte notater fortalte meg at jeg var pen, en fortalte meg at jeg var organisert, (som er morsom fordi jeg tydeligvis husker å være et komisk rotete og uorganisert barn) og en fortalte meg at jeg var kult. Minst denne siste gutten fikk det riktig.
Jeg vet aldri hva som var skrevet om de andre jentene. Jeg antar at det kunne være mulig at jeg egentlig bare var den fineste, fineste, kuleste og mest organiserte jenta i fru Jennings klasse, men jeg skal klatre ut på en lem og anta at de fleste av mine andre kvinnelige klassekamerater mottok lignende komplimenter.
Vi ble ikke fortalt at vi var klarte eller modige eller sterke. Det er gutt ting.
Jentene er hyggelige. Jentene er vakre. Eller i det minste skal vi være.
Kanskje derfor tilbrakte jeg flertallet av mitt unge liv helt overbevist om at jeg var dårlig i matte, eller hvorfor jeg ikke engang skjønte at jeg var i stand til akademisk suksess til college. Kanskje derfor er bare 12,1% av sivilingeniører, 8,3% av elektroingeniører og 7,2% av maskiningeniørene kvinner, til tross for at 66% av fjerde klasse jenter uttrykker interesse for vitenskap og matte.
Hvis hyggelig og ganske er de to ideene som kvinner og jenter oftest holdes til, blir det smertefullt og tragisk klart hvorfor en oppnådd kongressvrouw vil bli referert til som vakker og eksotisk i en artikkel, eller hvorfor spiseforstyrrelser er den tredje vanligste kroniske sykdommen blant ungdommer og tenåringer. Når disse selvkjerneannonsekampanjer, men velmenende, bare fokuserer på en kvinnes utseende som en kilde til selvtillit, bidrar de til selve ideen de forsøker å utfordre. De sender meldingen om at en kvinne kun kan være trygg hvis hun anser seg fysisk attraktiv.
Skulle jeg noen gang ha en datter, håper jeg at for hver gang jeg forteller henne at hun er pen, forteller jeg at hun er smart ti ganger over.