Tilbake i 20-årene og inn i min tidlige 30-årene setter jeg ekteskap og babyer på en sokkel - en piedestal med en tidslinje som vil bestemme min egenverd og lykke. Samtidig hadde jeg ingen anelse om hva jeg ønsket å gjøre med livet mitt, hvem jeg var, eller hva jeg fortjente.
Så gjorde jeg det så mange av oss gjør og kartlagt det hele ut. Jeg ville gifte meg med 28 og ha min første baby på 30 år - og hadde vi snakket tilbake i midten av 20-årene, ville jeg ha fortalt at livet mitt i utgangspunktet ville være over hvis disse tingene ikke skjedde akkurat som jeg planla. Flytter til Chicago, vokser min personlige blogg, lanserer The Everygirl, møter min fremtidige ektemann på Tinder, og blir gift etter min 35-årsdag, var ikke en del av planen min.
Et innlegg delt av Danielle Moss (@daniellemoss_) 17. februar 2017 klokka 15:24 PST
La oss gå tilbake til min tidlige 20s og hvordan jeg kom til beslutningen om å flytte halvveis over hele landet til en by hvor jeg ikke kjenner noen. Jeg hadde ingen følelse av hva jeg ønsket å gjøre karrierevis, og mitt personlige liv var ikke mye bedre. De fleste av mine videregående venner og jeg hadde vokst fra hverandre. Jeg begynte å danse en fyr som endte opp med å være en verbalt fornærmende sosiopat, og en blanding av frykt og lav selvtillit holdt meg i et ærefrykt, sluttbrudd for de fleste 20-årene mine. Ser tilbake, jeg føler meg så trist for den unge kvinnen som følte meg fanget - som ikke skjønte at hun fortjente det så mye mer.
Det var en tikkende klokke som teller dager, måneder, år til min selvpålagte frist. Og jeg så tilbake, jeg ville ha de store livshendelsene for alle de gale grunnene. Jeg lette etter noe -janoe -jaå definere hvem jeg var.
Jeg trengte en endring, og etter å ha reist til Chicago i 2009 bestemte jeg meg for å forlate Los Angeles for Midtvesten i august 2010. Jeg var fortsatt ikke sterk nok til å gå bort fra min eks og trakk ting på i nesten to år, men Jeg hadde fått en smak av hva det føltes som å være glad og visste i mitt hjerte at han måtte gå.
Så skjedde det. Sommeren 2012 ringte han for å si at han trengte plass. Vi hadde ikke sett hverandre siden julen, og jeg levde 2.000 miles unna, så jeg ba ham ta plass for alltid, og vi snakket aldri igjen. Det var en av de Kate Winslet som Iris Simpkins firkantede pinne runde hull gumption øyeblikkene.
Jeg var fri.
Jeg var på ferd med å slå 30 og var singel for første gang i mitt voksne liv akkurat som Tinder lanserte. Flott timing, riktig dating var utmattende. Det var ganske få tre måneders stints, og for et år siden var det ikke noe fast fast. Jeg ville gå fra å føle seg glad alene for å være helt utmattet tilbake til ensom, til lykkelig igjen.
Et innlegg delt av Danielle Moss (@daniellemoss_) 22. februar 2017 klokka 5:58 PST
Samme år lanserte forretningspartneren Alaina Kaczmarski og jeg og mine mål begynte å forandre seg. Jeg var fokusert på å se vårt selskap vokse og begynte å tenke mer og mer om hvor jeg ønsket at livet mitt skulle gå. Alaina og jeg tilbrakte de første to årene jobber med ubetalte og jobber på heltids grafisk designjobb for å betale regningene. Stressnivået var høyt, og til slutt endte jeg med helvetesild (som jeg ikke visste kunne skje med noen som ikke var 75) - en leksjon å senke og gi meg en pause. Noen ganger må noe virkelig gi, og det er greit. Når vi gikk på heltid begynte jeg å finne balansen jeg hadde søkt etter og begynte å oppdage hva som fungerte for meg.
For å holde fast i ting som ikke skjedde når jeg tenkte-de-burde jeg hadde utilsiktet kultiverte, gjorde jeg ikke til Paris for 30-årsdagen min, men en måned etter å ha slått 31 reiste jeg til Paris, London og Roma for første gang. Den første turen til Europa forandret meg - jeg gikk fra følelsen av at livet mitt ville være over 30 hvis jeg ikke kunne oppnå de tingene jeg trodde jeg ville ha - det jeg var sikker på, ville bringe oppfyllelsen jeg søkte - for å innse at det var bare begynnelsen.
Jeg har vært i Chicago i syv år, og i den tiden har reist, gjort den mest utrolige vennegruppen, og startet en ny virksomhet. Jenta som ikke reiste i et tiår (ekstrem frykt for å fly) har reist til Argentina, Island, Frankrike, Italia, Danmark og Portugal. Å passere mine frister begynte å bety mindre og mindre, og det viser seg at livet mitt var ganske fullt uten dem.
Et innlegg delt av Danielle Moss (@daniellemoss_) den 11. august 2017 klokka 6:09 PDT
Jeg møtte forloveden min i mai 2015, tre år etter min selvpålagte frist. Jeg blir 35 neste måned, og jeg gifte seg mindre enn en måned senere - noe jeg virkelig sliter med etter at vi ble engasjert tidligere i år. Etter å ha prøvd så hardt for at bryllupet skulle skje før bursdagen min, måtte jeg bare la det gå og innse hvor meningsløst disse tidslinjene er, men det er fortsatt en kamp. Jeg satte fortsatt begrensninger på meg selv - bestemmer hvordan livet mitt skal se ut på 30 og 35, selv etter at jeg hadde funnet lykken jeg søkte etter. Jeg er så bra og 35 skremmer meg bort fra meg, men ingenting annet virket slik jeg planla tidenvis, og jeg må innse hvordan det er mer enn bra.
Den virkelige leksjonen her er at tidsfristen for min livs-går-å-være-over-jeg-ikke-gift-med-barn-til-30 passert og jeg er fortsatt her. Livet er alt annet enn perfekt, og jeg vil lyve hvis jeg sa at jeg aldri bekymrer meg for tidslinjer lenger, men jeg gjenkjenner hvor langt jeg har kommet og prøver å ta hver dag om gangen.
Et innlegg delt av Danielle Moss (@daniellemoss_) 24. november 2016 klokka 9:25 PST
Så tenk på hva som er viktigst for deg. Ta en klasse, start et reisefond eller redd en hund. Start den siden virksomheten du har drømt om. Finn ut hva du elsker og gå etter det. Du har kanskje ikke alt du vil ha akkurat nå, men det er greit. Det er mer enn bra. Stopp å sammenligne deg selv - suksess er suksess i alle aldre eller tid i livet ditt. Det er ingen universell måling eller tidslinje, så stopp med å bruke andre menneskers referanser som arbiter av din egen suksess. Ikke kast bort dine håp og drømmer. Ikke la noe du kanskje ikke har (ennå) ta bort din lykke.
Det er ingen ting som vil garantere deg det perfekte, Insta-verdige livet. Jo før du skjønner at reisen er en av de mest vitale, forandrende, nødvendige delene av livet, desto mer tid må du ha det.
